Biografi • Jeg kommer også, nei det gjør du ikke

Enzo Jannacci ble født i Milano 3. juni 1935. Til tross for hans bisarre og ekstravagante offentlige image, var Jannacci en mann med stor strenghet og menneskelig følsomhet. Uteksaminert i medisin ved Universitetet i Milano, spesialiserte han seg i generell kirurgi, og praktiserte yrket kirurg selv når han, kysset av suksess, kunne ha forlatt alt.

Selv på det musikalske nivået var hans forberedelse ikke likegyldig. Parallelt med det vitenskapelige videregående vitnemålet og universitetsstudiene gikk han på konservatoriet, og tok eksamen i piano, diplom i harmoni, komposisjon og orkesterdirigering.

Han studerte også med maestro Centernieri, lærer for de mest kjente italienske "orkestratorene".

Blant hans første opplevelser er det de på Santa Tecla, rock'n'roll-tempelet i Milano hvor han spiller sammen med Tony Dallara, Adriano Celentano og hans gode venn Giorgio Gaber.

Men den kunstneriske naturen til denne store milaneseren førte ham mot utforskningen av en verden som bare han har klart å skissere med enestående ironi og poetisk ånd: de underprivilegerte eller gamle Milano, åndens verden. av solidaritet som er typisk for Norden og for de gamle tavernaene bebodd av sangvinske og sannferdige karakterer.

Det er i det berømte Milan Derby, en scene hvor duhan gjorde mer kabaret enn musikk, noe som for første gang fremhever hans ferdigheter som entertainer. Dario Fo legger også merke til det, og bringer den unge Enzo Jannacci til teatret. En svært viktig erfaring, som utvilsomt leder ham mot en større karakterisering også av sangene hans (hvorav mange har mye "teatralsk").

Kort sagt, Jannacci glemmer absolutt ikke musikken, sin store kjærlighet, og med en plateproduksjon på rundt tjue album, et mylder av 45-er (første plate "L'ombra di mioBRO", 1959), kvantitativt som så vel som kvalitativt vitner om dens betydelige tilstedeværelse i panoramaet av italiensk låtskriving.

Dermed ble "22 sanger" født, en historisk konsert, som også baner vei for platesuksesser (Vengo anchio, no tu no - Giovanni telegraphista - etc.), men fremfor alt lanserer historiske stykker for italieneren sangkultur: bare tenk på «L'Armando» og «Veronica» for å nevne de mest kjente.

Fortsatt på det musikalske nivået bør Jannaccis erfaringer som komponist av lydspor bemerkes. Til kino nevner vi Monicellis «Romanzo Popolare», «Saxofone» av og med Renato Pozzetto, «Pasqualino settebellezze», som i 1987 ga ham en Oscar-nominasjon for beste lydspor og «Piccoli equivoci» av Ricky Tognazzi.

For teatret, mange verk også utenforde tolket av ham som "The tapestry", skrevet sammen med Beppe Viola, samt "L'incomputer" utgitt av Bompiani med støtte fra Umberto Eco.

Som forfatter og arrangør for andre nevner vi for alle samlingene "Milva la rossa" og "Mina quasi Jannacci".

I 1989 deltok han for første gang på Sanremo-festivalen med "Se me lo dicevi prima", bidraget til en viktig italiensk singer-songwriter til kampen mot narkotika. Også i 1989, under en vellykket turné, spilte han inn et "live" dobbeltalbum som inneholder de fleste av suksessene hans og fikk tittelen "Thirty years without going out of time".

I 1991 returnerte han til Sanremo-festivalen med sangen «La fotografia» sammen med den store Ute Lemper og mottok musikkkritikerprisen, samtidig laget han en ny LP med arrangementer av Celso Valli, med tittelen "Beskytt fotografiet".

I 1994 opptrådte han igjen på Sanremo-festivalen sammen med Paolo Rossi med sangen "I usual agreements", som også er tittelen på den respektive LP-en, alltid med flott innhold, arrangert av Giorgio Cocilovo og hans sønn Paolo Jannacci.

I 1996 slo han seg sammen på TV med Piero Chiambretti i den nye utgaven av «Il Laureato». Etter denne opplevelsen fortsetter Enzo Jannacci å jobbe i de store italienske teatrene med sitt enorme repertoar og skaper sammen med sønnen Paolo,i 1998, den fullstendig restaurerte og restylede samlingen "When a musician laughs" utgitt av Sony Music Italia. Verket er desidert imponerende og inkluderer, i tillegg til tre upubliserte stykker (ett av dem "Già la luna è in mezzo al mare" ble skapt sammen med den gamle følgesvennen, den nå nobelprisen i litteratur Dario Fo) en tidsmessig reise som setter godt fremhever tykkelsen på den førti år lange karrieren til dette geniet.

I de følgende periodene vendte Jannacci tilbake til jazzen, en gammel kjærlighet til ham som hadde initiert ham i de første årene av hans musikalske og intellektuelle ungdomsår; lidenskap som førte til at han tilbyr originale og standardverk til publikum ved hjelp av de beste italienske musikerne i sektoren.

I 2001, etter rundt tre år med sammenhengende arbeid og etter syv års fravær, presenterte han sitt siste studiearbeid for allmennheten; en CD med 17 spor, nesten alle uutgitt, med enorm følelsesmessig og sosial innvirkning. Dedikert til faren sin, er "Come gli aeroplani" bestemt til å bli en milepæl i italiensk diskografi sammen med "Vengo anch'io, no tu no", "Quelli che..." og "Ci volle orecchio".

Enzo Jannacci, som hadde lidd av kreft en stund, døde i Milano 29. mars 2013 i en alder av 77 år.