Biografi om Andrea Pazienza
Innholdsfortegnelse
Biografi • Poet av tegneserier
Absolutt geni av tegneserier (men med ham får dette ordet en restriktiv betydning), Andrea Pazienza, ble født i San Benedetto del Tronto 23. mai 1956. Han tilbrakte barndommen i San Severo, en landsby på den apuliske sletten.
I en alder av tretten år flyttet han til Pescara hvor han gikk på kunstskolen (han hadde allerede begynt studiene i Foggia) og deltok i det felles kunstlaboratoriet "Convergenze". Han er allerede praktisk talt et tegnegeni og få rundt ham sliter med å legge merke til det, også fordi Andrea er en sprudlende og vulkansk type, med ukuelig kreativitet. Etter å ha fullført videregående studier, meldte han seg på DAMS, i Bologna.
Se også: Biografi om Henrik IbsenVåren 1977 publiserer magasinet "Alter Alter sin første tegneseriehistorie: The extraordinary adventures of Penthotal.
Vinteren 1977 deltar han i prosjektet til undergrunnsmagasinet "Cannibale ". blant grunnleggerne av magasinene "Il Male" og "Frigidaire", og samarbeider med de viktigste avisene på den italienske scenen, fra Satyricon av "la Repubblica", til Tango av "l'Unità", til den uavhengige fjorten dager "Zut", mens han fortsetter å skrive og tegne historier for magasiner som "Corto Maltese" og "Comic Art".
Han tegner også kino- og teaterplakater, kulisser, kostymer og klær for stylister, tegneserier, plate. omslag, annonser I 1984 flyttet Pazienza tilMontepulciano. Her skaper han noen av sine viktigste verk, som Pompeo og Zanardi. Den første av tre. Han samarbeider i forskjellige redaksjonelle initiativer, inkludert den grønne agendaen til Lega per l'Ambiente.
Se også: Paolo Crepet, biografiAndrea Pazienza døde plutselig bare trettito år gammel, den 16. juni 1988 i Montepulciano, til forvirring av sine kjære og hans samarbeidspartnere, og etterlot seg et virkelig ufyllbart tomrom; ikke bare kunstnerisk, men også av vitalitet, fantasi, følsomhet og livsglede.
Vincenzo Mollica skrev om ham:
Det var en gang og det vil alltid være Andrea Pazienza, som tegnet på himmelen og stjal fargene fra regnbuen. Solen blandet gjerne lyset med fargene, månen fikk dem gjerne til å drømme. [...] Da Andrea forlot denne jorden, gråt himmelen tårer og regn, og melankolien oppløste seg i det blå. Heldigvis varte det ikke lenge. Den gikk over og da solen lyste opp en liten sky som danset med vinden, forvandlet den latteren til tusen ansikter, dyr og ting. Så ble det skittent med regnbuen, det farget himmelen med tusen farger. Solen tenkte: «Nå er himmelen sint». Men musikken hadde endret seg, skyene feiret og applauderte den slemme lille skyen. Så applauderte til og med himmelen med to vinger som lånte ham en måke og smilende sa: "Tålmodighet...".