Biografi • Crescendo

En stor, veldig stor, til og med enorm komponist som er helt vår. En kunstner med en særegen karakter som var i stand til å påtvinge Italias navn i hele den siviliserte verden på sin tid og som fortsatt er synonymt med italiensk ånd i dag: navnet hans representerer en av grunnene til å være stolt av å tilhøre Bel Paese.

Gioacchino Rossini ble født i Pesaro 29. februar 1792, sønn av en orkesterspiller og en operasanger som var aktiv i italienske provinsteatre. Av svært tidlig musikalsk talent var han elev av Mattei ved Bologna-konservatoriet hvor han studerte spesielt verkene til Cimarosa, Haydn og Mozart.

I en alder av tjue skrev han allerede "opere buffe" og "opere serie" for forskjellige italienske teatre, og viste overraskende friskhet og vitalitet.

På den tiden var underinndelingen mellom disse to sjangrene veldig rigid: den seriøse operaen består alltid av tre akter (med mange arier) som utelukker de muntre og morsomme scenene, mens, som man kan gjette, operabuffaen er egentlig en musikalsk komedie ofte basert på "Commedia dell'arte".

Videre utmerker Opera-seria seg også ved å ha et fast omriss av situasjonen og rollene ved å være preget av "den lykkelige slutten", det vil si av forsoningen av kontraster og motsetninger på slutten av operaen . Rossini i sin karriere vil bidra sterkt tilundergrave mange av disse operaklisjeene.

Etter suksessen til "Tancredi" og "L'italiana in Algeri" begynner en ustoppelig oppgang. Han blir veldig populær takket være den uimotståelige livligheten i rytmene hans, skjønnheten i melodiene og den ukueligge teatralske ånden og kraften som sirkulerer i komposisjonene hans.

Fra 1816 til 1822 Barbaja, mektig og klok impresario ved Teatro San Carlo i Napoli, skrev den for å sette ny kraft inn i den nedadgående napolitanske operaverdenen. Med et eget teater, et godt orkester og gode sangere, modnet Rossini som dramatiker og utvidet sine musikalske virkemidler som kulminerte i operaen "Semiramide", den siste av hans italienske periode. I Napoli legger Rossini grunnlaget for sin økonomiske formue og gifter seg med den spanske kontraalten Isabella Colbran, som bidrar til suksessen til operaene hans med sitt store vokaltalent.

Blant hans mest kjente verk nevner vi også: La gazza ladra, La Askepott, Barberen i Sevilla.

Etter et opphold i Wien og London, hvor to festivaler av hans operaer ble arrangert, dro Rossini i 1824 til Paris som direktør for Théâtre Italien. Her har han sine beste verk representert, reviderer dem for å tilpasse dem smaken til det parisiske samfunnet, deretter tar han tak i et nytt romantisk tema med "William Tell": med dette verketklarer å slå sammen elementene fra den italienske og franske stilen og baner vei for "grand-operaen", en type forestilling med et historisk emne, full av sceneeffekter, balletter og kormesser.

Nå på toppen av internasjonal berømmelse avslutter Rossini likevel sin operavirksomhet, kanskje av helsemessige årsaker eller kanskje av kreativ tretthet, etter år med intens komposisjonsaktivitet, men også for den økonomiske tryggheten han har oppnådd. Han er fortsatt i Paris og tar seg av sine egne saker, følger iscenesettelsen av moderne komponister og hengir seg til en rekke reiser.

I 1836 returnerte han til Bologna i en tilstand av stor fysisk og mental utmattelse, deretter flyttet han til Firenze. Da han kom tilbake til Paris i 1855, fortsatte han å komponere korte kammerstykker.

Han døde i Passy 13. november 1868.

Tjue år senere ble kroppen hans overført til kirken Santa Croce i Firenze, sammen med de andre store italienerne.

Det er mange fordeler og veier åpnet opp av denne eksepsjonelle italienske komponisten. Han var i stand til å gjøre orkesteret strålende og uforutsigbart, gjenopplive de instrumentale fargene og fremheve dynamikken med den berømte bruken av crescendo (senere kalt "Rossinian crescendo"), og den siste concertatoen. Rossini regulerte også den såkalte "bel canto", inntil da overlatt til tolkenes smak, og påla en eneståendevirtuositet. Det musikalske uttrykket får dermed en sterkt teatralsk effekt, med en nærmest fysisk gjennomslagskraft, som er historisk unik og nyskapende.